top of page

Nåden er stor, der nådeløsheten får råde.

Updated: Oct 5, 2021

Det er et underlig paradoks at i en tid hvor vi er opptatt av rauset og omtanke fortsetter menneskeliv å telle så lite. Der en skulle tro at frykten for at andre skal rammes av selvmord var nok til å strekke seg litt lenger for å se at andre har det godt, viser seg å ikke være det. Kan det tenkes at frykten står i veien for nåden og rausheten som gir liv?


Jeg tenkte i romjula, etter den store sorgen rammet kongehuset og så mange andre, at nå får det vel mennesker til å tenke over handlingene sine. Det å fremmedgjøre og ekskludere andre fra fellesskapet, det tenker vel folk over nå? Frykten og sorgen som kom over landet vårt, kanskje ble vi litt mer bevisst og mulig litt rausere med hverandre? Som tenåringsmor har jeg dessverre opplevd at lite skjedde da Norge skulle være rystet til margen over tapet av en familiefar til selvmord. Det er en ganske så voldsom virkelighet vi lever i. Unge og voksne som ikke fordømmer men heller heier på ondskap og fremmer sosiale henrettelser. Resultatet, utenforskap og ensomhet.




Så, hvorfor er ikke denne frykten for å miste ennå en ung jente, gutt, familiefar, søster, bror og mor nok? Et samfunn der arbeidsplasser, skolegårder og nabolag er som et nådeløst liv på savannen i Afrika, der frykten råder i tråd med overlevelsen. Det er ikke mangel på frykt som gjør oss nådefulle, men det er nåden og vissheten om Han som kom med fred. Den som kjenner hvem som skapte alt og alle, som har sin identitet i Han som er opphavet til enhver levende organisme. Det å ikke være styrt av frykten for å overleve, men ha visshet i at Gud forsørger. Frykten hindrer oss i vite at vi er Guds barn, at vi har ingenting å frykte, og derfor lever vi i fortsatt fangenskap. Tillater oss at bitterhet, misunnelse, stolthet og nådeløshet får råde i våre hjerter.


Det er ikke mangel på frykt som gjør oss nådefulle, men det er nåden og vissheten om Han som kom med fred.

Når vi blir for opptatt av alt som angår oss at vi mangler å se andre og deres smerte, eller at vi rett og slett ikke ser at andre lever i ensomhet da er det ikke frykten som preger oss, men mangel på å elske andre som som oss selv. Der egoisme, skam, hevn og selvoppholdelse preger livene våres slik at vi blir nådeløse og ubarmhjertige. Da er nåden alltid der. Det krever krever at vi gjør noe med livene våre. At vi tillater Gud å ransake hjertene våre, slik at vi forstår at Han som elsket oss til livet han er og har alt vi trenger. Vi må ta imot den nåden som er skjenket oss som gave. Da har vi den vissheten er det ikke frykten som leder oss til å elske andre, men vissheten om Guds nåde gjennom Jesus Kristus.


Det er Jesus som er håpet i denne brutale verdenen. Ikke frykten for det onde, men frykten for Gud. For den er begynnelsen på visdom. Det er dette vi må ha med oss i hverdagen, i samfunn med kristne og ute på savannen. Vi må velge å være tydelige lys som er fylt med sann visdom.



Er noen av dere vis og forstandig, da må han vise det i gjerning, i et rett liv preget av den tålsomhet som visdommen gir. Men bærer dere på bitter misunnelse og selvhevdelse i hjertet, da har dere ikke noe å rose dere av; lyv ikke mot sannheten.

En slik visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, rent menneskelig, ja, djevelsk. For hvor misunnelse og selvhevdelse rår, der er det uorden og alt som er ondt.

Men visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredsæl, forsonlig og føyelig, rik på barmhjertighet og gode frukter, upartisk og uten hykleri.

Og rettferds frukt blir sådd i fred og vokser fram for dem som stifter fred.

-Jakob 3, 13-18



Jeg håper alltid på at ting skal endre seg. Selv om med mitt øye kan jeg se at lite har det. Ordene er kanskje blitt større men samtidig ser jeg kristne som oppfører seg som om de skulle vært i Middelalderen, som selverklærte ledere for inkvisisjonen og samtidig bødler. Hvordan kan vi forvente at samfunnet skal endre seg, at savannen skal bli mildere, om vi ikke lever fullt i lyset? Likevel, det er i troen vi finner håpet og vissheten om at nåden er stor, selv der nådeløsheten forsøker å råde. Det krever et valg ut i fra sann visdom, å velge å stå opp og bli lys. Da kan vi se fruktene av å være i Jesus, og han i oss.


 

Min bønn i dag:


Vår Pappa i himmelen.

I dag så ber jeg deg om at skal åpenbare din nåde for Norges befolkning. Ovenfor de som sitter i ledelse i landet, de i offentlige embeter og i vårt Kongehus. Far, må du komme med de trøst og varme til alle de som trenger det. Må du komme med håp for de som opplever at de står utenfor fellesskapet. Gud, må du gi oss kristne visshet i at vi er dine barn. At du bor i oss og at vi er satt som salt og lys der vi er. Hjelp oss å skjelne og holde blikket vært åpent for alle de som du sender vår vei slik at vi kan utgjøre en forskjell for alle mennesker.


Takk for alt du ha gjort for meg og mine. Takk for at Norge er et fantastisk land å bo i. Takk for at du ser alle og en hver. Du ser smerten, og kommer med legedom. Du kommer med glede der sorgen har rådet. Takk Pappa for at du er trofast i alt. Takk for at jeg kon komme til deg med alt det jeg bærer, akkurat slik jeg er og hvile i din nåde.


Jeg velsigner de som forfølger, baktaler og sprer usannheter, må du komme med din fred til deres hjerter og åpenbare din nåde og kjærlighet for dem.


Far, lær meg å frykte deg så jeg kan gi liv og bringe fred og barmhjertighet. Hjelp meg å være tro mot deg og ditt Ord.


I Jesus navn, jeg ber.

Amen.

28 views0 comments

Recent Posts

See All
bottom of page